Å oppdage deepfakes er snart umulig – men det går an å beskytte seg

Hvor vanskelig er det egentlig å oppdage en deepfake? Det er nesten umulig, virker det som. En studie fra iProov viser et oppsiktsvekkende bilde: kun 0,1 % av deltakerne i studien klarte å identifisere hva som var falskt, og hva som var ekte i mediene de ble eksponert for – dette til tross for at de visste de ville bli utsatt for manipulerte bilder og videoklipp. Tilsvarende tall fra virkeligheten vil sannsynligvis være enda lavere siden vi da vil være enda mindre på vakt.

Likevel er selvtilliten vår på topp: Over 60 prosent av deltakerne i studien trodde de var i stand til å identifisere deepfakes. Aller høyest var troen på egen evne blant unge voksne mellom 18 og 34 år. En slik feilaktig egenvurdering kan skape en falsk følelse av trygghet – noe som i seg selv utgjør en risiko.

Den samme studien viser også at deepfake-videoer er betydelig vanskeligere å avsløre enn falske bilder. Deltakerne var 36 % mindre treffsikre når det gjaldt å avgjøre hvilke videoer som var AI-manipulerte. Og med tanke på at alt som trengs for å lage en troverdig falsk video er et bilde og et kort lydklipp, står vi derfor overfor en reell og raskt voksende trussel.

Hva er egentlig deepfakes?

Deepfakes er svært realistiske videoer, bilder eller lydopptak som er manipulert ved hjelp av AI. Teknologien kan bytte ut ansikter, manipulere ansiktsuttrykk, skape helt falske ansikter og få en person til å si noe hen aldri har sagt. Kort sagt kan teknologien brukes til nesten hva som helst.

De deepfakes som brukes i cyberangrep, er i grunn ikke noe annet enn vanlig sosial manipulasjon, såkalt social engineering, i en ny innpakning. Målet er å trigge oss til å gjøre noe vi ellers ikke ville ha gjort. Ofte skaper avsenderen en følelse av frykt og hastverk («Kontoen din vil bli sperret!»), noe som fører til raske klikk eller andre forhastede handlinger. Ofte vil avsenderen utgi seg for å være en leder, en offentlig myndighet eller en annen autoritet – noe som gjør at vår spontane reaksjon blir å følge instruksjonene for å være samarbeidsvillige. Her kan deepfakes fra autoritetspersoner være ekstra effektive fordi slike personer gir en ekstra tyngde bak forespørselen. Og kanskje er vi heller ikke like vant til å være skeptiske til stemmer eller videoer som vi kanskje har blitt til ukjente lenker i e-poster eller SMS-er?

Hvordan beskytter vi oss mot deepfakes?

Hvordan kan vi bli bedre på å stå imot sosial manipulasjon? I stedet for å prøve å bli eksperter på å «avsløre» falske videoer, er det tre ting vi heller bør tenke på:

• Hvordan ser rutinene ut for intern og ekstern kommunikasjon – og hvordan sikrer vi at alle kjenner til og følger disse?
  Hvilke kanaler brukes til hvilken type informasjon? Pleier lederen å kommunisere på denne måten og i denne kanalen? Dette er spørsmål vi må trene medarbeiderne våre til å stille.

• Sørg for at virksomhetens rutiner følges i hverdagen.
  Alle virksomheter har retningslinjer og rutiner som styrker sikkerheten, som f.eks. at minst to personer skal godkjenne en faktura. Hvis de faktisk følges, da. For sikkerhet er ikke noe vi bare har på papiret, det er noe vi faktisk også må leve ut i praksis.

• Hvordan skaper vi en kultur basert på et STAR-tankesett?
  Alle våre bevisstgjøringskurs i informasjonssikkerhet handler om å minne sluttbrukerne på å alltid ha et STAR-tankesett: De skal stoppe opp, tenke etter, spørre noen andre og reagere dersom de opplever noe mistenkelig.

Det er slik vi står imot sosial manipulasjon – enten den er laget med AI eller ei. Deepfakes er et voksende problem som blir stadig vanskeligere å avsløre, og i nær fremtid kan det kanskje bli helt umulig. La oss derfor ta et skritt tilbake og gjøre sikkerhetsfokus til en del av hverdagen vår. Det kan vi klare ved å opprettholde gode rutiner og aldri slutte å minne hverandre på å stoppe opp og tenke, – særlig når vi merker at pulsen øker og noe virker veldig akutt.

‍